Handlingen i ei fortelling er ei historie.
Man skal fortelle noe, underholde noen, bruke fantasien sin.
Deles inn i innledning, hoveddel med spenningspunkt og avslutning.
Må ikke blandes med Eventyr.
Fortelleren:
Vi «ser» handlingen gjennom denne personen.
Fortelleren kan være én av personene i handlingen.
Fortelleren kan se handlingen utenfra.
Eksempel på fortelling i 1. person der «fortelleren» er en hund:
Jeg er visst bare en hund. Disse menneskebarna som passer meg, forstår ikke at jeg trenger å hvile. Hvorfor skal de dra med opp på disse fjelltoppene midt i den verste sommervarmen?
Den samme teksten fortalt i 3. person i preteritum:
Han var visst bare en hund, tenkte han. Disse menneskebarna som passet ham, forstod ikke at han trengte hvile. Hvorfor skulle de dra ham opp på disse fjelltoppene midt i den verste sommervarmen?
Når du skriver en fortelling, kan du bruke fantasien din, og du har til og med lov til å lyve. Ja, for det er nettopp det du gjør når du skaper en historie som ikke har skjedd.
Konflikt eller prosjekt
I en fortelling er det som regel en konflikt eller et prosjekt som setter handlingen i gang.
Dette kan for eksempel være
en skurk som prøver å rane til seg bestemors sparepenger,
en luring som klarer å snappe opp et viktig passord,
en skummel opplevelse i farefullt terreng,
juks som blir avslørt av en våken lærer eller
en debutkonsert på et instrument.
Spenning
Konflikten eller prosjektet i fortellingen skaper spenning som bygger seg opp mot en spenningstopp.
Slutten
Etter vendepunktet har fortellingen en kort slutt der fortelleren viser hvordan situasjonen er etter at konflikten eller prosjektet er løst.
Det som er viktigst
Fortelleren tar bare med det som er viktig i historien, for fortellingen skal være interessant å lese eller å lytte til.
